Polarnatt

Jeg er p bunnen av min fjerde kaffekopp allerede denne morningen, og hvor mange sigaretter jeg har rkt til n har jeg ikke telling p lenger. Dagene gr forbi slik som dette - tiden str stille, men klokka tikker likevel. Jeg fordyper mine sm gr i bker av Ingvar Ambjrnsen, og henter inspirasjon til en flom av poetiske ord derfra - resten av mine hobbyer har gtt i glemmeboka. Om kveldene har det begynt bli mrkt ute allerede, og jeg savner allerede sommeren, sommeren som egentlig ikke har vrt. I meg har det vrt vinter lenge, for jeg prver febrilsk bli kvitt den iskalde polarnatta av en depresjon som river og sliter inne i meg. Men likevel - det er s annerledes fra de andre gangene. Jeg har ikke sunket ned i en av disse mrke dalene der man ikke ser noen utvei i det hele tatt, nei, jeg har heller havnet i et vakuum, der flelsen av likegyldighet rr mest. Og den er forsvidt verre, nr jeg tenker over det. Flelsen av likegyldighet gir deg ingenting hndfast sette ord p, den gir deg ingen pekepinn om hvor skoen trykker. Du bare er. Flyter, i et intet, venter p at det skal snu. Jeg har enda ikke glemt bort optimisten i meg, den er der, den og. Selv om akkurat n er det pessimisten som er ved makta i det lille samfunnet min filosoferende hjerne har skapt for seg selv.

P mange mter er alt s mye bedre n - jeg har en egen leilighet, jeg fr drive med det jeg har lyst til drive med, jeg har en jobb, og sker p nye jobber fortlpende. Alt ordner seg, for det gjr det alltid. Som jeg sa etter en konsert for noen uker siden; "Livet har vrt s alvorlig til n, s jeg har sluttet ta alt s alvorlig. Bryr meg egentlig ikke s mye lenger, men jeg vet ikke om det er bra eller drlig." Jeg tror jeg forbanner den drmmende delen av meg, den skende delen, for jeg er alltid p sken etter noe mer, noe bedre, noe jeg ikke vet hva er. Eventyr, spenning, noe som fr meg til fle at jeg har oppndd et indre nirvana. Jeg har begynt bli voksen, men ser fortsatt framtiden som jeg gjorde da jeg var tidlig i tenrene - noe fjernt og fint noe som er pakket inn i bomull. Trygghet. Jeg lurer p om slike som meg er snn genetisk, at noen av oss mennesker bare er fdt til vre en streifer, et utskudd, en slik en brikke som aldri faller helt p plass noe sted. Jeg har aldri vrt interessert i trkke den stien som er gtt mest, og det har egentlig tatt meg langt her i livet. Av og til er jeg glad for at jeg fortsatt har drmmer, av og til skjnner jeg ikke hvorfor jeg har det. Nye fremtidsplaner danner jeg hele tiden, og som en venninne sa til meg her om dagen; "Du sikter hyt som vanlig". Jeg svarte enkelt at "hvis du ikke sikter mot stjernene, blir du stende p bakken". For ikke glemme hva kjre Ambjrnsen skrev:

"Ja, jeg tenkte p de drmmene vi har, som vi m ha, fordi de driver oss framover mot stadig nye horisonter i oss sjl. De kan vre s vanvittige de bare vil, s hinsides enhver realisme - men de holder oss levende, fr blodet til sirkulere i oss, kloden til snurre rundt under fttene vre."

Tid for reflektere - I'm back

Det har n gtt snart to mneder siden jeg rmte fra Oslo med halen mellom beina som en traumatisert bikkje. For ja; det var det jeg gjorde. Jeg har bare ikke klart innrmme det for meg selv fr n. Frst n begynner bikkja bli vant til sitt nye liv, og frst n reflekterer den over ret som har gtt. Og det er et r jeg har levd p bde godt og vondt - kanskje mest vondt nr jeg tenker etter. Men tankene og valgene jeg forlot Oslo med, er alle erfaringer, som jeg tar med meg videre.

De aller fleste fr hre at jeg savnet venner og familie - jeg ville bare hjem. De frreste vet at det var et nederlag; mtte gi opp var en av de strste kamelene jeg har mttet svelge. Og frst n, to mneder etter at livet mitt stabiliserer seg igjen, fler jeg at jeg har noe igjen for det. At det var ikke helt mislykket. Det viktigste jeg kanskje sitter igjen med, er tanken om at venner og familie skal aldri undervurderes. Da jeg dro fra hjemstedet mitt var jeg s sinnsykt lei av at alle visste hvem jeg var, at jeg mtte stoppe og trrprate hver fjerde meter p det lille kjpesenteret vrt, at jeg mtte fortelle hva jeg hadde gjort siden sist - 13 ganger om dagen. Jeg var s lei av ikke finne inspirasjon i byen vr, jeg var lei av at alle ville ha en bit av meg hele tiden, og jeg var lei av leve p andres premisser, for jeg flte at jeg gjorde det.

Nr jeg n sitter i den samme byen et r etterp, konkluderer jeg med det stikk motsatte: Det har aldri vrt s godt kunne stoppe og trrprate med en bekjent, eller fortelle om hva jeg har gjort de siste mnedene. Jeg lrte at du finner ikke inspirasjonen, den finner bare deg - nr du har funnet roen (eller er deprimert nok, alt etter som). Det er godt ha ekte venner som vil ha en bit av deg, men gir noe tilbake - i stedet for forbipasserende mennesker p Grnerlkka som ikke kunne brydd seg mindre om du s l for dden foran fttene deres. Jeg kommer aldri til forst hvorfor jeg dro til Oslo p impuls, nrmest, men jeg vet at jeg har lrt noe. Noe viktig.

Til tider fler jeg enda at livet str p standby og bare venter p begynne. Jeg fler meg av og til som om jeg er 16 enda; venter p en ridder i skinnende rustning (eller var det en idiot i aluminiumsfolie?), en utdannelse og en jobb, en leilighet - eller bare det livet jeg s for meg for 5 r siden mens jeg ventet p at voksenlivet skulle begynne. Det ender s altfor ofte opp med at jeg m ta meg selv i nakken og minne meg selv p at jeg lever mitt eget liv - og ingen andres. Det som skal skje i mitt liv, kommer til skje i tide, og selv om jeg forbanner stjernetegnet mitt, miljfaktorer eller det som kan klandres for at jeg er den jeg er, vet jeg samtidig at jeg, ved fylte 21 r, har ogs levd bredden av livet - og ikke bare lengden. For nr jeg reflekterer over det jeg har gjort til n, eller nr folk spr meg hvilken bakgrunn jeg har, s fler jeg det av og til som om jeg har livserfaringene til en 40-ring, og ikke en 20-ring. Og det er stort sett bde p godt og vondt. Men ser jeg p helheten av bildet, og ikke kun p detaljene som stikker seg ut som skarpe kanter her og der, s er jeg fornyd med bildet jeg har malt. Jeg er den jeg er, og som jeg hrte et sted, en gang, i en fjern fortid: Get rid of all my demons, then my angels might die too.

Asfaltjungelen

Vren i Oslo kan beskrives p s mange mter. Jeg vil si at vren i Oslo er et eventyr. Et eventyr om en asfaltjungel, p sitt beste - og verste. I takt med at temperaturen stiger, ker ogs mengden med folk i gatene. De trekker ut fra vinterhiene sine, river av seg boblejakker og luer, og erstatter dem med RayBan-solbriller og sommersko med pen t - i et slikt tempo at man nesten fr flelsen av at sola er et engangstilbud som kun gjelder i dag, og en gang til neste r - kanskje. Knarkerne lusker ut i sommersola og legger beslag p alle benkene p Olaf Ryes Plass, mens de blottlegger de magre og likbleke kroppene sine og synger strofer av gamle, norske visesanger fra slutten av 80-tallet. Hvem sa at hippietiden var over? For ikke snakke om trikken som blir s full av mennesker at du nesten m g ut for skifte mening, og svette Osloborgere dulter borti deg uansett hvor liten du prver gjre deg.

De spr meg hvorfor jeg flytter herfra. De sier at Oslo ikke blir det samme uten meg. Jeg har kun en ting si til det; drmmen om storbyen ble ikke slik jeg tenkte meg. Drmmen var sitte uforstyrret et sted i sola, med en sigg og en l, og gjre det jeg kan best; tenke. Men slik ble det ikke, for drmmen flt ut til en gr, seig masse, og blandet seg med de andre fortapte drmmene i asfaltjungelen - og jeg ble en jeg ikke hadde nsket vre. Og forvrig - i storbyen tar det deg ikke mer enn n kveld glemme fortiden. Oslo vil alltid vre det samme - med eller uten meg.

Flg BareMarita ved trykke her.

#thatfeeling

Den flelsen nr du stiller vekkerklokka p telefonen til 09.00 - og den ringer klokka 11.00. Den flelsen nr du blir kjempestressa for at du n m a) gjre veldig mange ting samtidig, eller b) gjre veldig mange ting veldig fort. Flelsen nr du har mest lyst til snu ryggen til verden, og drar til deg laptopen for sjekke Facebook i stedet for st opp. Nr det regner ute, i stedet for solskinnet du faktisk hadde 100% tro p. Nr du innser at dette kommer til bli den beste mandagen noensinne. Nr du, som skal flytte, skal gi bort mblene dine til Fretex for at det blir enklest - og de har tre uker ventetid p hente det. Den flelsen nr du har to dager igjen i leiligheta di, m komme opp med en genial plan for hvordan du skal bli kvitt de jvla mblene du aldri skulle kjpt - nei, vent, du skulle kanskje aldri flyttet i det hele tatt.

Den flelsen nr du - etter ha lest Garfield siden barndommen - endelig kan relatere til hvorfor han hater mandager s intenst. Flelsen nr du tenker p at uka som kommer, kommer til bli minst like bra som denne dagen. Nr du tenker p at om noen dager, s skal du dra deg avgrde fra Oslo til Finnmark med et helt jvla flyttelass. Den flelsen nr du ikke tror at du kommer til overleve dagen engang, og du vet at det er virkelig bra for samfunnet at de ikke fr oppleve din vrede i akkurat dette yeblikk. Den flelsen nr du bare har lyst til legge deg ned - uavhengig av sted - og bare rtne bort. Og dagen har s vidt begynt?

Flg BareMarita's vrede (neida, blogg) p Facebook ved trykke her.

Ti ting du mest sannsynlig aldri kommer til gjre fr du dr

I disse timer av prokrastinasjon (jeg skal flytte, jeg pakker, det er et mareritt), fant jeg det for godt lage en liste over 10 ting jeg vil gjre fr jeg dr. Men det gjr jo alle - s hvorfor ikke lage en liste over 10 ting som kunne vrt legendarisk gjre fr du dr, men som du mest sannsynlig aldri kommer til gjre? Think outside the box, they said. It be fun, they said.

1. Stjele et bein fra en dinosaur p National Museum of Natural History.

2. Vre en etterlyst bankraner - i ekte Bonnie & Clyde-stil.

3. Falle gjennom et hull i bakken - og ned i Eventyrland.

4. Snike meg med p en rakett som skal ut i universet.

5. Overleve zombieapokalypsen - sammen med en hund.

6. Planlegge - og gjennomfre - verdensherredmme.

7. Fly jorda rundt i en luftballong - p 80 dager.

8. Eie en sjokoladefabrikk - og du vet hvilken jeg mener!

9. Finne Willy Waldo.

10. Finne ut hvor mange ballonger jeg trenger for lfte meg selv opp fra bakken.

Hva med deg? 10 ting du vil gjre fr du dr, eller 10 ting du garantert aldri kommer til gjre?

Flg BareMarita ved trykke her.

Om det fly fr fanden har vknet

Det er et ftall ting jeg virkelig ikke hndterer bra her i verden. Banker. Postkontor. Legekontor. Apotek. De har klappsystem, utlmodige mennesker, mange mennesker, dyttet inn p et (aller helst) s lite areal som mulig. Men verstingen av alle tingene jeg misliker; fly. Fly og flyplasser kan beskrives med et ord - irritasjonsmoment. Da jeg sist reiste hjem fra Oslo, var det som et levende mareritt. Gardermoen klokken fr-fanden-har-sttt-opp, er helvete p jord.

Jeg er et B-menneske av dimensjoner. Jeg kan gjerne sove 12-14 timer i strekk om jeg ikke har noe bedre gjre, men fr jeg ikke noe svn i det hele tatt, er jeg antikrists hyre hnd. Natten fr jeg skulle reise satt jeg vken, for forvrig er jeg ikke noe flink til st opp p ugudelige tidspunkt, som klokken 5 om morningen. Ned tre etasjer i den skjeive bygrden p Grnerlkka, med en koffert som nesten er strre enn meg selv, og for ikke snakke om, sikkert dobbelt s tung som meg ogs. Inn i taxi, ut av taxi, inn p flytog, ut av flytog. Alle etapper med samme grinete mine over fjeset mitt. Alle etapper med samme tankegang: "For faen, flytt deg. Herregud, er det mulig g S forbanna sakte? nei, grtende barn, u-sving, U-SVING. Narvesen? Kaffe? FAEN FLYTT DEG DA MENNESKE SER DU IKKE AT JEG LIDER HER?!" Kommer meg endelig til Gardermoen, og venter i en ugudelig lang k ved innsjekk-maskinene. P dette tidspunktet hadde jeg opprinnelig slutta ryke, men fr 1/4 av turen i det hele tatt hadde begynt, var jeg fast bestemt p at "jeg SKAL ha meg en sigg etterp."

Etterhvert blir det jo tid for labyrinten foran bag-drop'en, den med alle sylene og bndet i mellom som du M, jeg gjentar, M g i sikk-sakk gjennom uansett om det er 73 eller 1 menneske foran deg i ken. I mitt tilfelle var det ingen av delene, jeg er sikker p at det var 200 mennesker foran meg.

"I svarte f... Jaha. POWERNAP." S der stod jeg og dagdrmte i en time, kanskje to. Neida, det er ikke sant, det tok nok bare ti minutter. Men da jeg kom frem til den rde streken der du m vente p at en av flyplassfolkene blir ledig s du kan sende bagasjen din avgrde, s var det tilsynelatende ingen som var ledig enda. Helt til - "DET ER LEDIG DER BORTE DA SER DU IKKE DET KAN DU G N VI STR FAKTISK I K HER!" Takk til deg, middelaldrende mann med hylende barn og kone p slep. Jeg snur meg mot han og ser p han, glaner p han - litt for lenge, kanskje - og fr endelig lagt fra meg udyret som var hovedgrunnen til alle mine pinsler (les: kofferten).

Deretter - sikkerhetskontroll. hei, 9/11-ulykken, takk enda en gang for at det n str 1400 svette mennesker i nr omkrets av meg og pakker om hndbagasje og dytter bde morsmelkerstatning og parfymeflasker ned i altfor sm, blanke poser med glidels. Takk. Jeg tar av meg jakken, for bruke kortest mulig tid, og bretter opp ermene fordi det er s varmt som helvete i ken. I det jeg drar opp ermet p hyre arm, fr jeg mlende blikk av forretningsmannen med stress-koffert p andre siden av sylebndet. Og han glaner. Han glaner p armen min, fordi jeg har en tatovering. Og jeg glaner tilbake. Forretningsmannen klarer ikke trekke forretningsgluggene tilbake til seg, s det er like fr jeg bryter ut med: "Yessir, helt riktig. Jeg har tatoveringer, og jeg er kriminell, jeg. Bare se s mye du vil p meg, for jeg har ikke vrt gjennom kontrollen enda, og de har ikke tatt fra meg bomba p innsiden av bh'en min som jeg skal sprenge bde deg og meg og alle andre til himmels med. S bare glan, du." Men jeg tror nesten han hrte tankene mine, for et nanosekund etter trakk han ynene til seg.



Og selvflgelig piper det nr jeg gr gjennom kontrollen. Selvflgelig m jeg bli tatt til side for bli kroppsvisitert. Det siste som manglet var at noen hadde plantet en bombe p meg i et av mine svake yeblikk, s jeg kanskje mtte bli der hele dagen og Gardermoen mtte evakueres. Men det skjedde ikke. S jeg var endelig fri. Gr for kjpe meg en trr sandwich og en kaffe. Setter meg i et hjrne ved gaten min og tygger i meg verdens trreste sandwich, og jeg tror det syntes godt ogs at den var trr, for mannen vis-a-vis meg s ikke s misunnelig ut. Og omsider fikk jeg satt meg p flyet - etter at jeg snek i ken ved ombordsstigningen - for det syntes jeg nesten at jeg fortjente.

Konklusjonen er - gr du frst gjennom dren til flyplassen, s gratulerer - you've entered the gates of hell.

Flg BareMarita p Facebook ved trykke her.

Om kloke tenner og skrekken for slikt

"I gamle dager var tannlegen farlig. Han brukte smijernsstang og dro ut tenner i st og vest. Til og med visdomstennene trakk han ut. Derfor visste de ikke s mye fr i tiden." - Dag Emil, 7 r.

Vel, jeg er snart nogtjue r, og jeg tror fortsatt at tannlegen er livsfarlig. Jeg tror fortsatt at han er en stor, skummel mann med et enda strre og enda skumlere instrument i hver hnd, med verdens strste og ondeste glis om munnen. Jeg tror fortsatt at jeg er ddsdmt bare jeg ser dra p tannlegekontoret, og jeg er s godt som bevisstls nr jeg trkker innenfor den dra og kjenner lukten av sterilt tannlegekontor, med hvite vegger, og store, overdrevne bilder som viser oppbygginga av tanna di med nerver og det hele. For ikke snakke om tanndinosauren (hva n enn det var han het), og nesten det mest grufulle av alt: Lista som forteller at det koster deg en liten formue hver gang Captain Toothpick skal inn i kjeften din og utfre miraklene sine der.

For omtrent en uke siden merket jeg at jeg plutselig hadde s jvlig vondt bakerst i brdsaksa - og skrekken slo meg; Visdomstann? Jeg prvde fle meg frem til dit det gjorde vondt, og jammen stakk det fanden meg ut noe der som absolutt ikke skulle stikke ut p det stedet. For nemlig, tanna kom ikke ut p riktig sted - den var p vei ut sidelengs. "Okei. Okei. Kanskje det ikke er en visdomstann. Kanskje det er.. Kanskje det er.. Kanskje det er en.. Utvekst? Kanskje det.. Eller s er det en visdomstann." For er du snn som meg, s har du ogs hrt at det f visdomstenner er en prosess igangsatt av antikrist. Og vokser en av visdomstennene ut sidelengs, s er ikke det noe srlig til trst skal jeg si deg. Jeg som hadde lovt meg selv at jeg ikke skulle g til tannlegen igjen fr tennene mine var p nippet til falle ut - men den gang ei. Bestille tannlegetime - og skrekken var tilstede allerede under timebestillingen. For tannlegeskrekk, det trenger jeg ingen ordbok p. Og timen ble satt i dag, til ta rntgen, og kartlegge, som de s pent sa. For min del kunne de like gjerne sagt at jeg var dmt til halshogging under giljotinen.

S jeg vknet p morningen i dag, etter s mange timer svn at jeg kunne telle det p en halv hnd. Gikk rundt og sang litt nervst p " vil vre dansk" i stedet for " vil brre dains" fordi det vanligvis er hysterisk morsomt, p lik linje med si at det "mugler i posen" i stedet for at det er "ugler i mosen". Men jeg kom meg til tannlegen (etter ha bedt i en halvtime til Buddha, Jesus og Hare Krishna om en btte med Valium).

Hele greia var over kjapt og smertefritt, for jeg visste jo innerst inne at jeg ikke skulle noe annet enn ta rntgen, men si det til meg, er som si til en med hydeskrekk at han m strikkhoppe fra Eiffeltrnet. Men her kom ogs overraskelsen. For det var en visdomstann. Og til dere med normale visdomstenner; Good for you. Heldigvis fikk jo ikke jeg gleden av det, for min.. Den er et avsnitt for seg selv. Den jvla visdomstanna ligger bare tar seg en velfortjent (??!) powernap over rttene p de andre tennene mine. Og den vokser ikke riktig vei. Den vokser sidelengs. OG bakover. Men det er fanden ikke sikkert at den vokser noe mer ut heller, for vil den vre ekstra hyggelig, s blir den bare liggende langt pokkerivold oppi kjevebeinet mitt for leke "borte-b" med innsiden av kjeften min. Og kommer den noen gang ut i det hele tatt, s m jeg operere den ut, og den historien fortjener nok en hel eventyrsamling, bare den. S faen ta deg, visdomstann. Hadde du vrt noe vis, s hadde du visst ditt beste og bare kommet ut med en gang.

Konklusjonen med det hele er at jeg har en tikkende bombe i kjeften som enten gr av eller ikke gr av, og visdomstenner gjr deg ikke noe mere klok, for jeg fler meg jvlig dum her jeg sitter leker gjemsel med en tann.

Svett, arbeidsledig gamer, psykotisk terrorist eller begge deler?

Wow. S dette var bloggen min, ja. Jeg har tatt meg en lengre pause fra realiteten og bloggen og alt, fordi hjernen min har vrt en kokende masse med usammenhengende rde trder av et garnnste jeg har brukt over en mned p nste sammen. Men, som alt annet - realiteten kan ikke unnges. I alle fall ikke nr vi n har vrt gjennom uke n av ti i rettsaken mot Norges mest forhatte menneske siden 1900-og-brdmangel. OBS: Dette innlegget burde leses i en sarkastisk tone.

Hele Norges nye mediestjerne har den siste uken gjort hyreekstremistiske hilsninger i sal 250 p tinghuset, mens han rakrygget smiler lett, tydelig meget fornyd over mediedekningen, og - alt annet han har oppndd. Medienorge - hva skjedde medMrthas englefjr? Slankedronninger og storbygrndere? Skal vi i ti uker fremover kun ha helgepause fra terroristen med rd Lacoste-genser og elendige photoshopskills? For det er slik det har vrt den siste uken. Landsmenn flger rettsaken mot Breivik p bdeTV 2 ogNRK 1, 2 og 3,men nr kvalmen blir for stor, og detaljene for mange, prver vi rmme fra virkeligheten - kanskje for lese en artikkel om brsen p dagbladet.no. Men den artikkelen er som finne nla i hystakken, for alle annonseplasser p bde VG, Dagbladet ogAftenposten er okkupert av en mann med hyt hrfeste, fett glis og rd genser.

Jeg vet ikke om jeg personlig syns det verste er at han ble rrt til trer av sin egen propagandafilm (som forvrig sikkert ble lagd i Windows MovieMaker, med pikselerte bilder funnet p nettet, og Helene Bksle p stereoen), at han tar det som et kompliment nr aktoratet sier han var en dyktig WoW-spiller, at han gjr nazi-hilsen som om det skulle vrt samfunnsakseptert, eller at medienorge gir full dekning p hele mlet? Og ikke vet jeg om jeg skal tro at han er tilregnelig. Det letteste vil jo kanskje vre avslutte rettsaken med la de sakkyndigekomme frem tilat han er utilregnelig, for hvilket land vil vel at en av deres landsmenn skal vre ved sine fulle femnr hangjr noe s grusomt for fremme sin mening?

Han forklarer i detalj, med knusende ro, om hvordan han planla og gjennomfrte drapene p 77 mennesker. Fordi det var ndvendig. Han forklarer hvordan han bodde hjemme hos kjre mor mens han tok et sabbatsr for spille WoW uavbrutt. En martyrdomsgave til seg selv. Martyren Breivik. Han forklarer hvordan han dro til Liberia, med det skalkeskjulet at han jobbet for UNICEF, hvordan han dro til London for mte resten av fantasigruppa Knights Templar. Og han smiler nr aktor Holden sier at historien hans ikke henger p greip.

Be sirkus Merano og Arnardo og tilhrende sirkusgrupper avlyse forestillingene sine de neste ti uker - her har vi sirkus nok for bde Ola og Kari Nordmann.

Flg baremarita.blogg ved trykke her.

Ute p dypet.

Soundtrack: Janis Joplin - Me And Bobby McGee

"Freedom is just another word for nothing left to lose.."

Akkurat s mye kaffe som jeg har drukket, og s lite som jeg har sovet det siste dgnet, s frer det kun til en ting; tankespinn. Og tankespinn frer jo p en eller annen absurd mte til inspirasjon. S det eneste jeg har tilby i dag, er dette:

I wished to smile, wished to work, I wished to live the dream
I wished that things could always be just the way they seem
I wished for silence, wished for love, wished to be a better sister
But most of all, of everything, I wished I was a wisher.

I dreamt I made, I dreamt I travelled, I dreamt I was an artist
I dreamt my life, I dreamt my days, I dreamt that I just had it
I dreamt away, and I dreamt far, I dreamt I was an eagle
But most of all, of everything, I dreamt I was a dreamer.

So, anyhow, I dare you. Click this.

The digital won't let me go.

Soundtrack: Gorillaz - Tomorrow Comes Today

"The digital won't let me go"

"F et innblikk i mitt liv. Timeline, skal vi seee her n. I '91 ble jeg fdt, i '92 tok jeg mine frste skritt.. Og var det ikke i '97 familien dro til Gran Canaria sammen for frste gang, jovisst, det m vi ogs f med. Og jeg har gtt p grunnskole, jeg har tatt to grunnkurs p videregende, og da jeg begynte p mitt tredje r ble det jo slutt med kjresten min gjennom tre r, det burde folk ogs vite. Laste opp bilder, ja, la oss n se her. Her et er bilde av meg som drikker morgenkaffen min, og her er jeg med en Marlboro-sigg, bare for at det er Marlboro og ikke Lucky Strike som jeg vanligvis ryker. Her er jeg som drikker en Smirnoff, en l, en dobbel caffelatte utenfor Kaffebrenneriet i mai i fjor. Her er det jeg kjpte p Bik-Bok samme mai i fjor, og snn her er vret der jeg bor i dag, og forresten; det jeg spiste til middag 3 av 7 dager i forrige uke. Her har jeg vrt hos frisren, og her er jeg ute p en joggetur, nei vent, kanskje det var da jeg gikk p ski. I dag er det fredag, s da burde jo folk ogs f se at jeg drikker Cola og spiser Smash sammen med to av de 46 bestevennene jeg har."

Jeg tror vi alle kjenner en snn en. Og jeg snakker sosiale medier som Facebook n alts. Dette er ikke for at noen skal fle seg truffet, dette er mer for ettertanke, det vil jeg skal vre klart frst. Men alts, jo mer jeg har tenkt over dette, jo mer sannhet blir det i det. For hva er det verden har kommet til? Vi deler alt med hverandre, med folk vi nesten ikke kjenner, og for oppn hva? For f en respons p det. Det er klart du vil ha en respons p det nr du legger ut bilde av middagen din fra i gr, eller det du kjpte i butikken p lrdag, men hva har egentlig folk respondere med? Hvor er privatlivet vrt? Har de fleste av oss ftt et s lavt selvbilde, at vi m ske bekreftelse fra sosiale medier? Hvor lavt selvbilde har samfunnet ftt nr det f 70 likes p profilbildet sitt er toppen av sosial status? For det er jo det mennesker alltid har skt, er det ikke? Status?

Sammenlign gjerne oss alle med et trafikklys. Hvorfor? Det er ganske simpelt, i grunn. Og veldig mye sannhet i det. Det er rd mann, og du vet du ikke skal g, men gr de andre, s flger du etter. Tar du metaforen? Ingen vil st alene, og kanskje det ogs er litt greit flge med flere gjennom det som er skummelt. Saueflokken. Fisken som flyter med strmmen.

Nr alt kommer til alt i dag, s handler det jo bare om hvilke signaler vi sender ut til andre, gjr det ikke? Det du tenker p fr du gr ut dra, er hva andre tenker om deg nr de ser p deg. I mer eller mindre grad, s tror jeg vi gjr akkurat det hver og en av oss. Jeg tror ogs hver og en av oss i mer eller mindre grad putter andre i bs, enten vi vil det eller ikke. Jeg gjr det. Du gjr det sikkert og. Ja, jeg vet at du tenker "jeg dmmer ikke andre", men la oss vre helt rlige her n; innerst inne s vet du at du tenker "duckface" nr du ser en jente med litt for mye brunkrem og platinablondt hr. Du vet at du tenker "metal" nr du ser en som kler seg i svarte nagleklr. Gjr du ikke? S lenge du husker at du ikke skal skue hunden p hrene, s tror jeg faktisk at det er greit dmme litt. Det er slik samfunnet har blitt i dag, og det skal vi heller ikke benekte. Men det betyr ikke at vi skal glemme at vi er bare mennesker, alle sammen. Vi er bare mennesker, og det skulle jeg nske at flere husket.

For krydre innlegget med en pinch av ironi; click this.

Les mer i arkivet August 2012 Juni 2012 Mai 2012
.

Marita

20, Oslo

leser denne bloggen N

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits