baremarita

Våren i Oslo kan beskrives på så mange måter. Jeg vil si at våren i Oslo er et eventyr. Et eventyr om en asfaltjungel, på sitt beste - og verste. I takt med at temperaturen stiger, øker også mengden med folk i gatene. De trekker ut fra vinterhiene sine, river av seg boblejakker og luer, og erstatter dem med RayBan-solbriller og sommersko med åpen tå - i et slikt tempo at man nesten får følelsen av at sola er et engangstilbud som kun gjelder i dag, og en gang til neste år - kanskje. Knarkerne lusker ut i sommersola og legger beslag på alle benkene på Olaf Ryes Plass, mens de blottlegger de magre og likbleke kroppene sine og synger strofer av gamle, norske visesanger fra slutten av 80-tallet. Hvem sa at hippietiden var over? For ikke å snakke om trikken som blir så full av mennesker at du nesten må gå ut for å skifte mening, og svette Osloborgere dulter borti deg uansett hvor liten du prøver å gjøre deg.

De spør meg hvorfor jeg flytter herfra. De sier at Oslo ikke blir det samme uten meg. Jeg har kun en ting å si til det; drømmen om storbyen ble ikke slik jeg tenkte meg. Drømmen var å sitte uforstyrret et sted i sola, med en sigg og en øl, og gjøre det jeg kan best; å tenke. Men slik ble det ikke, for drømmen fløt ut til en grå, seig masse, og blandet seg med de andre fortapte drømmene i asfaltjungelen - og jeg ble en jeg ikke hadde ønsket å være. Og forøvrig - i storbyen tar det deg ikke mer enn èn kveld å glemme fortiden. Oslo vil alltid være det samme - med eller uten meg.

Følg BareMarita ved å trykke her.

Den følelsen når du stiller vekkerklokka på telefonen til 09.00 - og den ringer klokka 11.00. Den følelsen når du blir kjempestressa for at du nå må a) gjøre veldig mange ting samtidig, eller b) gjøre veldig mange ting veldig fort. Følelsen når du har mest lyst til å snu ryggen til verden, og drar til deg laptopen for å sjekke Facebook i stedet for å stå opp. Når det regner ute, i stedet for solskinnet du faktisk hadde 100% tro på. Når du innser at dette kommer til å bli den beste mandagen noensinne. Når du, som skal flytte, skal gi bort møblene dine til Fretex for at det blir enklest - og de har tre uker ventetid på å hente det. Den følelsen når du har to dager igjen i leiligheta di, må komme opp med en genial plan for hvordan du skal bli kvitt de jævla møblene du aldri skulle kjøpt - nei, vent, du skulle kanskje aldri flyttet i det hele tatt.

Den følelsen når du - etter å ha lest Garfield siden barndommen - endelig kan relatere til hvorfor han hater mandager så intenst. Følelsen når du tenker på at uka som kommer, kommer til å bli minst like bra som denne dagen. Når du tenker på at om noen dager, så skal du dra deg avgårde fra Oslo til Finnmark med et helt jævla flyttelass. Den følelsen når du ikke tror at du kommer til å overleve dagen engang, og du vet at det er virkelig bra for samfunnet at de ikke får oppleve din vrede i akkurat dette øyeblikk. Den følelsen når du bare har lyst til å legge deg ned - uavhengig av sted - og bare råtne bort. Og dagen har så vidt begynt?

Følg BareMarita's vrede (neida, blogg) på Facebook ved å trykke her.

I disse timer av prokrastinasjon (jeg skal flytte, jeg pakker, det er et mareritt), fant jeg det for godt å lage en liste over 10 ting jeg vil gjøre før jeg dør. Men det gjør jo alle - så hvorfor ikke lage en liste over 10 ting som kunne vært legendarisk å gjøre før du dør, men som du mest sannsynlig aldri kommer til å gjøre? Think outside the box, they said. It be fun, they said.

1. Stjele et bein fra en dinosaur på National Museum of Natural History.

2. Være en etterlyst bankraner - i ekte Bonnie & Clyde-stil.

3. Falle gjennom et hull i bakken - og ned i Eventyrland.

4. Snike meg med på en rakett som skal ut i universet.

5. Overleve zombieapokalypsen - sammen med en hund.

6. Planlegge - og gjennomføre - verdensherredømme.

7. Fly jorda rundt i en luftballong - på 80 dager.

8. Eie en sjokoladefabrikk - og du vet hvilken jeg mener!

9. Finne Willy Waldo.

10. Finne ut hvor mange ballonger jeg trenger for å løfte meg selv opp fra bakken.

Hva med deg? 10 ting du vil gjøre før du dør, eller 10 ting du garantert aldri kommer til å gjøre?

Følg BareMarita ved å trykke her.

Det er et fåtall ting jeg virkelig ikke håndterer bra her i verden. Banker. Postkontor. Legekontor. Apotek. De har kølappsystem, utålmodige mennesker, mange mennesker, dyttet inn på et (aller helst) så lite areal som mulig. Men verstingen av alle tingene jeg misliker; fly. Fly og flyplasser kan beskrives med et ord - irritasjonsmoment. Da jeg sist reiste hjem fra Oslo, var det som et levende mareritt. Gardermoen klokken før-fanden-har-stått-opp, er helvete på jord.

Jeg er et B-menneske av dimensjoner. Jeg kan gjerne sove 12-14 timer i strekk om jeg ikke har noe bedre å gjøre, men får jeg ikke noe søvn i det hele tatt, er jeg antikrists høyre hånd. Natten før jeg skulle reise satt jeg våken, for forøvrig er jeg ikke noe flink til å stå opp på ugudelige tidspunkt, som klokken 5 om morningen. Ned tre etasjer i den skjeive bygården på Grünerløkka, med en koffert som nesten er større enn meg selv, og for ikke å snakke om, sikkert dobbelt så tung som meg også. Inn i taxi, ut av taxi, inn på flytog, ut av flytog. Alle etapper med samme grinete mine over fjeset mitt. Alle etapper med samme tankegang: "For faen, flytt deg. Herregud, er det mulig å gå SÅ forbanna sakte? Å nei, gråtende barn, u-sving, U-SVING. Narvesen? Kaffe? FAEN FLYTT DEG DA MENNESKE SER DU IKKE AT JEG LIDER HER?!" Kommer meg endelig til Gardermoen, og venter i en ugudelig lang kø ved innsjekk-maskinene. På dette tidspunktet hadde jeg opprinnelig slutta å røyke, men før 1/4 av turen i det hele tatt hadde begynt, var jeg fast bestemt på at "jeg SKAL ha meg en sigg etterpå."

Etterhvert blir det jo tid for labyrinten foran bag-drop'en, den med alle søylene og båndet i mellom som du MÅ, jeg gjentar, MÅ gå i sikk-sakk gjennom uansett om det er 73 eller 1 menneske foran deg i køen. I mitt tilfelle var det ingen av delene, jeg er sikker på at det var 200 mennesker foran meg.

"I svarte f... Jaha. POWERNAP." Så der stod jeg og dagdrømte i en time, kanskje to. Neida, det er ikke sant, det tok nok bare ti minutter. Men da jeg kom frem til den røde streken der du må vente på at en av flyplassfolkene blir ledig så du kan sende bagasjen din avgårde, så var det tilsynelatende ingen som var ledig enda. Helt til - "DET ER LEDIG DER BORTE DA SER DU IKKE DET KAN DU GÅ NÅ VI STÅR FAKTISK I KØ HER!" Takk til deg, middelaldrende mann med hylende barn og kone på slep. Jeg snur meg mot han og ser på han, glaner på han - litt for lenge, kanskje - og får endelig lagt fra meg udyret som var hovedgrunnen til alle mine pinsler (les: kofferten).

Deretter - sikkerhetskontroll. Å hei, 9/11-ulykken, takk enda en gang for at det nå står 1400 svette mennesker i nær omkrets av meg og pakker om håndbagasje og dytter både morsmelkerstatning og parfymeflasker ned i altfor små, blanke poser med glidelås. Takk. Jeg tar av meg jakken, for å bruke kortest mulig tid, og bretter opp ermene fordi det er så varmt som helvete i køen. I det jeg drar opp ermet på høyre arm, får jeg målende blikk av forretningsmannen med stress-koffert på andre siden av søylebåndet. Og han glaner. Han glaner på armen min, fordi jeg har en tatovering. Og jeg glaner tilbake. Forretningsmannen klarer ikke å trekke forretningsgluggene tilbake til seg, så det er like før jeg bryter ut med: "Yessir, helt riktig. Jeg har tatoveringer, og jeg er kriminell, jeg. Bare se så mye du vil på meg, for jeg har ikke vært gjennom kontrollen enda, og de har ikke tatt fra meg bomba på innsiden av bh'en min som jeg skal sprenge både deg og meg og alle andre til himmels med. Så bare glan, du." Men jeg tror nesten han hørte tankene mine, for et nanosekund etter trakk han øynene til seg.

Og selvfølgelig piper det når jeg går gjennom kontrollen. Selvfølgelig må jeg bli tatt til side for å bli kroppsvisitert. Det siste som manglet var at noen hadde plantet en bombe på meg i et av mine svake øyeblikk, så jeg kanskje måtte bli der hele dagen og Gardermoen måtte evakueres. Men det skjedde ikke. Så jeg var endelig fri. Går for å kjøpe meg en tørr sandwich og en kaffe. Setter meg i et hjørne ved gaten min og tygger i meg verdens tørreste sandwich, og jeg tror det syntes godt også at den var tørr, for mannen vis-a-vis meg så ikke så misunnelig ut. Og omsider fikk jeg satt meg på flyet - etter at jeg snek i køen ved ombordsstigningen - for det syntes jeg nesten at jeg fortjente.

Konklusjonen er - går du først gjennom døren til flyplassen, så gratulerer - you've entered the gates of hell.

Følg BareMarita på Facebook ved å trykke her.

"I gamle dager var tannlegen farlig. Han brukte smijernsstang og dro ut tenner i øst og vest. Til og med visdomstennene trakk han ut. Derfor visste de ikke så mye før i tiden." - Dag Emil, 7 år.

Vel, jeg er snart ènogtjue år, og jeg tror fortsatt at tannlegen er livsfarlig. Jeg tror fortsatt at han er en stor, skummel mann med et enda større og enda skumlere instrument i hver hånd, med verdens største og ondeste glis om munnen. Jeg tror fortsatt at jeg er dødsdømt bare jeg ser døra på tannlegekontoret, og jeg er så godt som bevisstløs når jeg tråkker innenfor den døra og kjenner lukten av sterilt tannlegekontor, med hvite vegger, og store, overdrevne bilder som viser oppbygginga av tanna di med nerver og det hele. For ikke å snakke om tanndinosauren (hva nå enn det var han het), og nesten det mest grufulle av alt: Lista som forteller at det koster deg en liten formue hver gang Captain Toothpick skal inn i kjeften din og utføre miraklene sine der.

For omtrent en uke siden merket jeg at jeg plutselig hadde så jævlig vondt bakerst i brødsaksa - og skrekken slo meg; Visdomstann? Jeg prøvde å føle meg frem til dit det gjorde vondt, og jammen stakk det fanden meg ut noe der som absolutt ikke skulle stikke ut på det stedet. For nemlig, tanna kom ikke ut på riktig sted - den var på vei ut sidelengs. "Okei. Okei. Kanskje det ikke er en visdomstann. Kanskje det er.. Kanskje det er.. Kanskje det er en.. Utvekst? Kanskje det.. Eller så er det en visdomstann." For er du sånn som meg, så har du også hørt at det å få visdomstenner er en prosess igangsatt av antikrist. Og vokser en av visdomstennene ut sidelengs, så er ikke det noe særlig til trøst skal jeg si deg. Jeg som hadde lovt meg selv at jeg ikke skulle gå til tannlegen igjen før tennene mine var på nippet til å falle ut - men den gang ei. Bestille tannlegetime - og skrekken var tilstede allerede under timebestillingen. For tannlegeskrekk, det trenger jeg ingen ordbok på. Og timen ble satt i dag, til å ta røntgen, og å kartlegge, som de så pent sa. For min del kunne de like gjerne sagt at jeg var dømt til halshogging under giljotinen.

Så jeg våknet på morningen i dag, etter så mange timer søvn at jeg kunne telle det på en halv hånd. Gikk rundt og sang litt nervøst på "Æ vil være dansk" i stedet for "Æ vil bærre dains" fordi det vanligvis er hysterisk morsomt, på lik linje med å si at det "mugler i posen" i stedet for at det er "ugler i mosen". Men jeg kom meg til tannlegen (etter å ha bedt i en halvtime til Buddha, Jesus og Hare Krishna om en bøtte med Valium).

Hele greia var over kjapt og smertefritt, for jeg visste jo innerst inne at jeg ikke skulle noe annet enn å ta røntgen, men å si det til meg, er som å si til en med høydeskrekk at han må strikkhoppe fra Eiffeltårnet. Men her kom også overraskelsen. For det var en visdomstann. Og til dere med normale visdomstenner; Good for you. Heldigvis fikk jo ikke jeg gleden av det, for min.. Den er et avsnitt for seg selv. Den jævla visdomstanna ligger bare å tar seg en velfortjent (??!) powernap over røttene på de andre tennene mine. Og den vokser ikke riktig vei. Den vokser sidelengs. OG bakover. Men det er fanden ikke sikkert at den vokser noe mer ut heller, for vil den være ekstra hyggelig, så blir den bare liggende langt pokkerivold oppi kjevebeinet mitt for å leke "borte-bø" med innsiden av kjeften min. Og kommer den noen gang ut i det hele tatt, så må jeg operere den ut, og den historien fortjener nok en hel eventyrsamling, bare den. Så faen ta deg, visdomstann. Hadde du vært noe vis, så hadde du visst ditt beste og bare kommet ut med en gang.

Konklusjonen med det hele er at jeg har en tikkende bombe i kjeften som enten går av eller ikke går av, og visdomstenner gjør deg ikke noe mere klok, for jeg føler meg jævlig dum her jeg sitter å leker gjemsel med en tann.

Wow. Så dette var bloggen min, ja. Jeg har tatt meg en lengre pause fra realiteten og bloggen og alt, fordi hjernen min har vært en kokende masse med usammenhengende røde tråder av et garnnøste jeg har brukt over en måned på å nøste sammen. Men, som alt annet - realiteten kan ikke unngåes. I alle fall ikke når vi nå har vært gjennom uke èn av ti i rettsaken mot Norges mest forhatte menneske siden 1900-og-brødmangel. OBS: Dette innlegget burde leses i en sarkastisk tone.

Hele Norges nye mediestjerne har den siste uken gjort høyreekstremistiske hilsninger i sal 250 på tinghuset, mens han rakrygget smiler lett, tydelig meget fornøyd over mediedekningen, og - alt annet han har oppnådd. Medienorge - hva skjedde med Märthas englefjær? Slankedronninger og storbygründere? Skal vi i ti uker fremover kun ha helgepause fra terroristen med rød Lacoste-genser og elendige photoshopskills? For det er slik det har vært den siste uken. Landsmenn følger rettsaken mot Breivik på både TV 2 og NRK 1, 2 og 3, men når kvalmen blir for stor, og detaljene for mange, prøver vi å rømme fra virkeligheten - kanskje for å lese en artikkel om børsen på dagbladet.no. Men den artikkelen er som å finne nåla i høystakken, for alle annonseplasser på både VG, Dagbladet og Aftenposten er okkupert av en mann med høyt hårfeste, fett glis og rød genser.

Jeg vet ikke om jeg personlig syns det verste er at han ble rørt til tårer av sin egen propagandafilm (som forøvrig sikkert ble lagd i Windows MovieMaker, med pikselerte bilder funnet på nettet, og Helene Bøksle på stereoen), at han tar det som et kompliment når aktoratet sier han var en dyktig WoW-spiller, at han gjør nazi-hilsen som om det skulle vært samfunnsakseptert, eller at medienorge gir full dekning på hele mølet? Og ikke vet jeg om jeg skal tro at han er tilregnelig. Det letteste vil jo kanskje være å avslutte rettsaken med å la de sakkyndige komme frem til at han er utilregnelig, for hvilket land vil vel at en av deres landsmenn skal være ved sine fulle fem når han gjør noe så grusomt for å fremme sin mening?

Han forklarer i detalj, med knusende ro, om hvordan han planla og gjennomførte drapene på 77 mennesker. Fordi det var nødvendig. Han forklarer hvordan han bodde hjemme hos kjære mor mens han tok et sabbatsår for å spille WoW uavbrutt. En martyrdomsgave til seg selv. Martyren Breivik. Han forklarer hvordan han dro til Liberia, med det skalkeskjulet at han jobbet for UNICEF, hvordan han dro til London for å møte resten av fantasigruppa Knights Templar. Og han smiler når aktor Holden sier at historien hans ikke henger på greip.

Be sirkus Merano og Arnardo og tilhørende sirkusgrupper avlyse forestillingene sine de neste ti uker - her har vi sirkus nok for både Ola og Kari Nordmann.

Følg baremarita.blogg ved å trykke her.

Soundtrack: Janis Joplin - Me And Bobby McGee

"Freedom is just another word for nothing left to lose.."

Akkurat så mye kaffe som jeg har drukket, og så lite som jeg har sovet det siste døgnet, så fører det kun til en ting; tankespinn. Og tankespinn fører jo på en eller annen absurd måte til inspirasjon. Så det eneste jeg har å tilby i dag, er dette:

I wished to smile, wished to work, I wished to live the dream
I wished that things could always be just the way they seem
I wished for silence, wished for love, wished to be a better sister
But most of all, of everything, I wished I was a wisher.

I dreamt I made, I dreamt I travelled, I dreamt I was an artist
I dreamt my life, I dreamt my days, I dreamt that I just had it
I dreamt away, and I dreamt far, I dreamt I was an eagle
But most of all, of everything, I dreamt I was a dreamer.

So, anyhow, I dare you. Click this.

Soundtrack: Gorillaz - Tomorrow Comes Today

"The digital won't let me go"

"Få et innblikk i mitt liv. Timeline, skal vi seee her nå. I '91 ble jeg født, i '92 tok jeg mine første skritt.. Og var det ikke i '97 familien dro til Gran Canaria sammen for første gang, jovisst, det må vi også få med. Og jeg har gått på grunnskole, jeg har tatt to grunnkurs på videregående, og da jeg begynte på mitt tredje år ble det jo slutt med kjæresten min gjennom tre år, det burde folk også vite. Laste opp bilder, ja, la oss nå se her. Her et er bilde av meg som drikker morgenkaffen min, og her er jeg med en Marlboro-sigg, bare for at det er Marlboro og ikke Lucky Strike som jeg vanligvis røyker. Her er jeg som drikker en Smirnoff, en øl, en dobbel caffelatte utenfor Kaffebrenneriet i mai i fjor. Her er det jeg kjøpte på Bik-Bok samme mai i fjor, og sånn her er været der jeg bor i dag, og forresten; det jeg spiste til middag 3 av 7 dager i forrige uke. Her har jeg vært hos frisøren, og her er jeg ute på en joggetur, nei vent, kanskje det var da jeg gikk på ski. I dag er det fredag, så da burde jo folk også få se at jeg drikker Cola og spiser Smash sammen med to av de 46 bestevennene jeg har."

Jeg tror vi alle kjenner en sånn en. Og jeg snakker sosiale medier som Facebook nå altså. Dette er ikke for at noen skal føle seg truffet, dette er mer for ettertanke, det vil jeg skal være klart først. Men altså, jo mer jeg har tenkt over dette, jo mer sannhet blir det i det. For hva er det verden har kommet til? Vi deler alt med hverandre, med folk vi nesten ikke kjenner, og for å oppnå hva? For å få en respons på det. Det er klart du vil ha en respons på det når du legger ut bilde av middagen din fra i går, eller det du kjøpte i butikken på lørdag, men hva har egentlig folk å respondere med? Hvor er privatlivet vårt? Har de fleste av oss fått et så lavt selvbilde, at vi må søke bekreftelse fra sosiale medier? Hvor lavt selvbilde har samfunnet fått når det å få 70 likes på profilbildet sitt er toppen av sosial status? For det er jo det mennesker alltid har søkt, er det ikke? Status?

Sammenlign gjerne oss alle med et trafikklys. Hvorfor? Det er ganske simpelt, i grunn. Og veldig mye sannhet i det. Det er rød mann, og du vet du ikke skal gå, men går de andre, så følger du etter. Tar du metaforen? Ingen vil stå alene, og kanskje det også er litt greit å følge med flere gjennom det som er skummelt. Saueflokken. Fisken som flyter med strømmen.

Når alt kommer til alt i dag, så handler det jo bare om hvilke signaler vi sender ut til andre, gjør det ikke? Det du tenker på før du går ut døra, er hva andre tenker om deg når de ser på deg. I mer eller mindre grad, så tror jeg vi gjør akkurat det hver og en av oss. Jeg tror også hver og en av oss i mer eller mindre grad putter andre i bås, enten vi vil det eller ikke. Jeg gjør det. Du gjør det sikkert og. Ja, jeg vet at du tenker "jeg dømmer ikke andre", men la oss være helt ærlige her nå; innerst inne så vet du at du tenker "duckface" når du ser en jente med litt for mye brunkrem og platinablondt hår. Du vet at du tenker "metal" når du ser en som kler seg i svarte nagleklær. Gjør du ikke? Så lenge du husker at du ikke skal skue hunden på hårene, så tror jeg faktisk at det er greit å dømme litt. Det er slik samfunnet har blitt i dag, og det skal vi heller ikke benekte. Men det betyr ikke at vi skal glemme at vi er bare mennesker, alle sammen. Vi er bare mennesker, og det skulle jeg ønske at flere husket.

For å krydre innlegget med en pinch av ironi; click this.

Soundtrack: I Don't Wanna Grow Up - Eddie Spaghetti

"Seems that folks turn into things that they never want, the only thing to live for is today..."

Det du som regel hører mest av er den kjente frasen "so little time, so much to do". Men hva gjør du når du har så mye tid, og ingenting å gjøre? Det er en voldsom frihet i det å være arbeidsledig. Du bor alene, du har ingen kjæreste eller foreldre til stede for å rive deg løs fra prokrastinasjonens klør. Ingen bryr seg om hva du bedriver tiden din med, og enda mindre om hvilken tid på døgnet du gjør det. Du kan ligge halvveis påkledd i sengen hele dagen, og ingen bryr seg. Du kan sitte våken hele natta, og du vet at "Hey, det gjør ingenting, jeg har ingenting jeg skal gjøre i morgen uansett". Og sammen med friheten og all tida til overs, hva kommer da?

Fase 1: Depresjonen. Den fasen der du finner deg selv i sengen med iskrem og dårlige sitcoms, helt til du finner ut at dette går ikke an og du må gjøre noe, men det eneste du får gjort er å tenne alle stearinlysene du har på rommet (bare for å gjøre det hele enda mer deprimerende), ta frem gitaren og forsøke å skrive dårlige sanger om hvor kjipt du selv syns du har det. Da du mislykkes i det også fordi "ingen kommer noen gang til å høre denne dritten uansett", blir du enda mer deprimert og går tilbake til å se på amerikanske sitcoms, fordi det er det eneste du kan relatere til.

Fase 2: Sinnet. Den fasen der du tar deg selv i kraven og tenker "för helvete nu jävlar!" og skal vise verden hva du egentlig kan. All den undertrykte energien fra fase 1 kommer nå ut i form av sinne og alt for mye pågangsmot på en gang. Du skal få deg en jobb, du skal begynne å stå tidlig opp for å få noe ut av dagen, og "hva faen er det folk tror egentlig, jeg brytes da ikke ned så lett, bitcheees". Helt til du våkner dagen etter og ser at klokka er 14.30 og du tenker "Mhm.. Mhm.. Didn't see that one coming."

Fase 3: Likegyldigheten. No money? No problem, det løser seg alltid. Tre uker for sein med husleia? Aah, whatever. Kun en brokkoli og en pakke egg i kjøleskapet? Pffth, vi kan lage mye med èn brokkoli og to egg. Du fikk ikke den siste jobben du søkte på? Come on, det er Oslo, man får seg alltid jobb her. Hvordan har du det? Jeg? Jeg har det så fint at. Oh, look, I think I lost the fucks I almost gave.

Fase 4: Repeter disse tre enkle fasene, og voilà: Du har for mye fritid.

Såå.. Jeg så en marihøne på kjøkkenvinduet mitt i dag. Det pleier å være et godt tegn, hvis man tror på sånt. De sier også at det betyr lykke hvis den letter og flyr avgårde fra hånda di. Lurer på om det er like lykkebringende å kaste den ut fra tredje etasje.

Edit: Jeg surrer også så mye at jeg glemte av at jeg har fiksa meg en sånn her: Click it!

Soundtrack: The Kindness Of Strangers - Nick Cave and The Bad Seeds

"..tell them the world is full of danger, and to shun the company of strangers.."

Det er vel viden kjent at du sjelden kan gå rundt i tigerstaden en formiddag og tro at du skal få gå alene på veien. Det er jo faktisk ikke bare Liverpool-supportere som "never walks alone". Frem til nå nylig trodde jeg at jeg virkelig hadde fått oppgradert min "å-nei-en-selger-på-stand-radar", men så feil kan man ta.

Da skal det sies at vi må se bort fra hendelsen forrige helg da en venn av meg ble huket inn av en fra Røde Kors. Jeg derimot, lirer av meg et høyt "NEEI" mens jeg demonstrerende tramper videre, helt til jeg blir ropt tilbake av vennen min, og Tobias fra Røde Kors som skal redde verden fra standen sin i Karl Johan. Verdensfrelseren Tobias blir veldig pågående for både meg og kompis og hangover'n vår, og det ender med at jeg klapper selgeren vennskapelig på skulderen mens jeg lirer av meg noe sånt som: "Sorry Mac, du er veldig flink til å snakke for deg, og du klarer nok å redde verden ved å stå på Karl Johan og være eplekjekk, men kast bort tida di på noen andre enn meg. Snakkees!" Sånn gjør jeg det.

I dag, derimot, da var det ikke sjans for å se at dette var et menneske jeg burde tatt en stor u-sving forbi, eller kanskje aller helst gått i en annen gate for å slippe unna. Jeg går litt halvveis i mine egne tanker, og tenker egentlig på om jeg skal spise fiskepinner eller fiskegrateng til middag i dag, da fiskekrigen som er avholdt i hjernen min blir avbrutt av en eldre dame som ser litt fortapt ut. "Ah, hun skal sikkert bare spørre om veien" tenker jeg, og ser på det jeg trodde var et kart hun hadde i hånden.

Før jeg i det hele tatt skjønner at det er Jehovas Vitner jeg har med å gjøre, har hun jerngrep på oppmerksomheten min og prøver å konvertere meg til å tro på Jehova. Jeg prøver febrilsk å unnskylde meg med at "nei, jeg er ikke religiøs, he-he, jeg tror ikke på noen Gud", mens at hun spør om jeg ble oppdratt i den kristne tro, og da må jo jeg, høflig som jeg er, svare "ja, jo, jeg ble jo det" og samtidig svare på hvorfor jeg ikke lever i den kristne tro lenger nå. Jeg tror samtalen som utspilte seg i hodet mitt på det tidspunktet var mye mer morsom, helt til - hun spør meg om jeg har hørt om Harmageddon. "Øøhm", tenker jeg, "var ikke det Armageddon da?" Men neida - Harmageddon it is. Jeg må kvele en latter, mest fordi her ble min teori om at alle religioner kun er en "rip-off" av hverandre bekreftet enda en gang. Nå blir det ikke noe zombieapokalypse heller, vet dere, neida, prepare for the HAPOCALYPSE.

Moralen er: Don't try to shove your God down my throat, I don't try to shove anything down yours. Vær en kristen happy-klætt, men la for all del meg også være en happy-klætt uten fantasifigurer fra Bibelen.