Polarnatt
Jeg er på bunnen av min fjerde kaffekopp allerede denne morningen, og hvor mange sigaretter jeg har røkt til nå har jeg ikke telling på lenger. Dagene går forbi slik som dette - tiden står stille, men klokka tikker likevel. Jeg fordyper mine små grå i bøker av Ingvar Ambjørnsen, og henter inspirasjon til en flom av poetiske ord derfra - resten av mine hobbyer har gått i glemmeboka. Om kveldene har det begynt å bli mørkt ute allerede, og jeg savner allerede sommeren, sommeren som egentlig ikke har vært. I meg har det vært vinter lenge, for jeg prøver febrilsk å bli kvitt den iskalde polarnatta av en depresjon som river og sliter inne i meg. Men likevel - det er så annerledes fra de andre gangene. Jeg har ikke sunket ned i en av disse mørke dalene der man ikke ser noen utvei i det hele tatt, nei, jeg har heller havnet i et vakuum, der følelsen av likegyldighet rår mest. Og den er forsåvidt verre, når jeg tenker over det. Følelsen av likegyldighet gir deg ingenting håndfast å sette ord på, den gir deg ingen pekepinn om hvor skoen trykker. Du bare er. Flyter, i et intet, venter på at det skal snu. Jeg har enda ikke glemt bort optimisten i meg, den er der, den og. Selv om akkurat nå er det pessimisten som er ved makta i det lille samfunnet min filosoferende hjerne har skapt for seg selv.
På mange måter er alt så mye bedre nå - jeg har en egen leilighet, jeg får drive med det jeg har lyst til å drive med, jeg har en jobb, og søker på nye jobber fortløpende. Alt ordner seg, for det gjør det alltid. Som jeg sa etter en konsert for noen uker siden; "Livet har vært så alvorlig til nå, så jeg har sluttet å ta alt så alvorlig. Bryr meg egentlig ikke så mye lenger, men jeg vet ikke om det er bra eller dårlig." Jeg tror jeg forbanner den drømmende delen av meg, den søkende delen, for jeg er alltid på søken etter noe mer, noe bedre, noe jeg ikke vet hva er. Eventyr, spenning, noe som får meg til å føle at jeg har oppnådd et indre nirvana. Jeg har begynt å bli voksen, men ser fortsatt framtiden som jeg gjorde da jeg var tidlig i tenårene - noe fjernt og fint noe som er pakket inn i bomull. Trygghet. Jeg lurer på om slike som meg er sånn genetisk, at noen av oss mennesker bare er født til å være en streifer, et utskudd, en slik en brikke som aldri faller helt på plass noe sted. Jeg har aldri vært interessert i å tråkke den stien som er gått mest, og det har egentlig tatt meg langt her i livet. Av og til er jeg glad for at jeg fortsatt har drømmer, av og til skjønner jeg ikke hvorfor jeg har det. Nye fremtidsplaner danner jeg hele tiden, og som en venninne sa til meg her om dagen; "Du sikter høyt som vanlig". Jeg svarte enkelt at "hvis du ikke sikter mot stjernene, blir du stående på bakken". For ikke å glemme hva kjære Ambjørnsen skrev:
"Ja, jeg tenkte på de drømmene vi har, som vi må ha, fordi de driver oss framover mot stadig nye horisonter i oss sjøl. De kan være så vanvittige de bare vil, så hinsides enhver realisme - men de holder oss levende, får blodet til å sirkulere i oss, kloden til å snurre rundt under føttene våre."